SANN ENHET
Når mennesker prøver å frambringe enhet blant mennesker, skaper dette ofte Babylon (menneske-sentrert religion). Gud forhindret med vilje den opprinnelige menneskerase fra å være ett ved å skape mange språk.
Å bli ett med mennesker er ikke vårt mål. Det følger naturlig når vi forblir i Kristus. Vårt sanne mål er å bli ett i Kristus i Gud. Når vi streber etter å nå dette mål, blir vi ett med alle andre som forblir i Kristus i Gud.
SANN ENHET
… at de alle må være ett, likesom Du, Far, i Meg, og Jeg i Deg—at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg. Og den herlighet som Du har gitt Meg, har Jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom Vi er ett. Jeg i dem og Du i Meg, for at de skal være fullkomment til ett, for at verden kan kjenne at Du har utsendt Meg og elsket dem, likesom Du har elsket Meg. (Joh.17:21-23)
Dette skriftsted er ett av de viktigste skriftsteder i Guds Ord. Endemålet for de utvalgtes forløsning er at de blir ett i Jesus i Faderen, og med hverandre. Dette er Lammets bryllup og Guds ”hvile”. Det er sluttproduktet av alt vi erfarer i livet.
Den sanne enhet i Kristus blant lemmene på Hans legeme skjer i Guds Ånd. Men det finnes også et jordisk motstykke til denne åndelige enhet.
Helt fra starten av fungerte denne enhet i Kristi legeme når det gjaldt det jordiske.
De som nå tok imot Hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle de troende holdt seg sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle ettersom enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten. (Ap.Gj.2:41-47)
Det er tydelig at den opprinnelige kristne menighet var annerledes på enkelte områder enn hva den er i dag.
Den måte menighetene har fungert på til nå, er ikke tilstrekkelig når det gjelder de sanne hellige. Slik situasjonen er i dag står vi for langt fra hverandre til å kunne overleve i de kommende trengselstider. Vi er ikke nært nok forbundet, eller har tilstrekkelig omsorg for hverandre, så vi kan advare ellere tjene hverandre når et lem begynner å vakle:
Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik. (Hebr.3:13)
”Forman hverandre hver dag”!
Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse. (1. Kor.14:26)
Den formelle menighet med plattform og tilhørerskare, har slett ikke den gjennomslagskraft som skal til overfor nåtidens og framtidens krav.
I dag er det behov for at de hellige kommer sammen i fellesskap for å framelske enhet. Noen som har følt dette behov har opprettet kristne bofellesskap. I forannevnte skriftsted ser vi at de troende brøt brødet ”fra hjem til hjem”. De var opptatt av hverandres materielle (og uten tvil) åndelige behov. Selv om de hadde alt felles, later det dog til at det fremdeles fantes noen som hadde private hjem.
Vi må komme nærmere hverandre, og det er opp til menighetslederne å påse at dette skjer, slik Helligånden istandsetter dem. De større menigheter må inndeles i mindre enheter, hvis et dypere fellesskap blant de troende skal finne sted, både hva angår åndelig som fysisk beskyttelse. Med fysisk beskyttelse mener vi gjensidig materiell hjelp i de kommende dager hvor Guds dom vil falle over nasjonene.
En menighet på flere tusen som kommer sammen for å overvære en plattform-opptreden, tjener ikke lenger formålet med å bygge opp Kristi legeme.
Det vil innebære problemer når de troende kommer tettere sammen. Vi ser av Skriften hvorledes det ble knurret over tilsidesettelsen av noen av enkene, og hvor enkeltes grådighet og egoisme under kjærlighetsmåltidene fraholdt dem fra å dele med dem som ikke hadde noe å spise. Paulus beskriver denne egoisme i det ellevte kapitel i det første brev til korintermenigheten. Han gikk i rette med de troende når de ikke tok hensyn til at hver person er et lem på Kristi legeme, og derfor ikke må overses.
La oss tenke over to aktuelle problemer når det gjelder våre forsøk på å vokse i enhet med Faderen og Jesus Kristus og med hverandre:
- Problemet med mennesklig enhet
- Problemet med selskapelighet
Problemet med mennesklig enhet
Menneskene ser behovet for enhet seg imellom. De forstår ikke at det dreier seg om enhet i Jesus i Faderen, og prøver å finne fram til enhet seg imellom.
Gud har gitt hver og én av oss et område som er privat. Vi er lukkede personligheter.
En lukket hage er min søster, min brud—et avstengt oppkomme, en forseglet kilde. (Høys.4:12)
Gud ønsker ikke at gjerdene fjernes, at vår ”hage” invaderes, før Han Selv vil. Noen ganger prøver mennesker i deres iver etter å hjelpe oss, å få oss til å komme ut av skallet som omgir vårt indre menneske.
Én teknikk er bekjennelse. ”Fortell oss alt—jo personligere det er, dess bedre”.
Litt etter litt røper vi alt det vi tenker, våre meninger, våre motivasjoner og våre hemmelige holdninger overfor mennesker.
Det hjelper, og er i overensstemmelse med Skriften, å bekjenne våre synder for hverandre og å be for hverandre at vi må bli lægt. Vi oppgir ikke vårt indre private liv ved å gjøre dette. Vi får derimot hjelp til å dømme og fjerne synden som bor i vårt kjød, og vi får råd og veiledning fra de eldste—fra mennesker som vi kjenner og har tillit til—eller i enkelte tilfelle hjelp fra en psykiater eller en annen profesjonell. Noen av de eldste vil kunne anvende visdoms og kunnskaps nådegave, eller nådegaven til å kunne bedømme ånder. Men nøkkelen til befrielse er et individs faste beslutning på å ville bli fri fra alt som er satanisk.
Vi lar ingen andre tre inn i våre livs hager, eller tillater noen å hypnotisere oss.
I dag insisterer mange på at vi forteller alt, at vi blottlegger oss selv for dem. Dette er av Satan. Vi tror at Anti-Krist vil insistere på en fullstendig åpenhet. En sterk leder kan manipulere sin gruppe ved å insistere på at medlemmene er totalt åpne og bekjenner alt.
Denne åpenhet og enhet som er mennesklig inspirert, er ikke den enhet Jesus Kristus ønsker. Det er en etterlikning av det åndelige bryllup som Gud har planlagt for oss.
Jesus Kristus er ett med sin Far. Både Faderen og Jesus eier fylden av guddommelig lys. Det finnes intet mørke i Dem.
Vi er fylt av mørke med slikt som ikke er akseptabelt for Gud. Når Guds Ånds lys trenger inn i dypet av vår personlighet og avdekker verdslighet, synd og egenvilje, begynner vi å se hva som forhindrer vår hvile i Gud. Gjennom den visdom og nåde som vi får ved Jesu blod og Helligåndens kraft, fjerner vi fra vår personlighet det som ikke behager Herren.
Når mørket fjernes fra oss, blir vi ett med Faderen og Sønnen. Da er vi fylt med guddommelig lys og liv. Vi hviler i Gud.
Sannheten har satt oss fri fra alt det som forhindrer Gud og Hans Kristus i å finne hvile i oss.
Der hvor Han er, er vi også—i all evighet.
Når to mennesker når det samme nivå av forening i Kristus i Gud, når de er med Jesus der hvor Han er, er de også ett med hverandre. Når vi er i Jesus der Han er i Faderen, er vi ett med hverandre. Dette er den sanne enhet, Lammets sanne bryllup, Guds sanne hvile.
Ethvert forsøk på å bringe enhet blant mennesker vil skape Babylon, eller den falske profet, eller Anti-Krist. Gud forhindret den opprinnelige menneskerase fra å bli ett ved å innføre mange språk.
Vi mener ikke at vi ikke skal strebe etter fred iblant oss eller vokte oss fra å huse en bitter ånd. Enhver pastor vet godt hvor nødvendig det er å passe på at det ikke oppstår splid iblant oss. Det vi mener er at vi ikke må skape stadig større organisasjoner hvor mennesklige sammenkomster blir prioritert slik at fellesskapet med hverandre går foran fellesskapet med Gud. Eller som nevnt ovenfor at vi engasjerer oss i gruppeterapi hvor alle bekjenner sine innerste tanker.
Enhet blant mennesker er ikke et mål. Det blir derimot det naturlige resultat ved at vi er i Kristus. Vårt mål er å bli ett i Jesus Kristus i Gud. Når vi er kommet dit, er vi ett med alle andre som er ett i Kristus i Gud.
Dette er sann enhet.
Problemet med selskapelighet
Når de troende føler behov for å komme tettere sammen, hender det ofte at de planlegger sosiale begivenheter som de håper vil hjelpe dem til å bli bedre kjent med hverandre.
Hver erfaren forstander forstår dynamikken med menighets-sammenkomster. Slike sammenkomster foranlediger at mange mennesker kan bli lagt til forsamlingen. De kan imidlertid lett ødelegge menighetens åndelige liv.
Slike hyppige sammenkomster kan være et tegn på at menigheten er i ferd med å svekkes åndelig.
Urmenigheten brøt brødet daglig fra hjem til hjem.
Det er forskjell på fellesskap og selskapelighet.
Det følgende er retningslinjer for å hjelpe oss til å forstå hva som er fellesskap og hva som er selskapelighet.
Sant fellesskap er tid satt tilside for å dele med hverandre hva Herren har gjort for oss.
Selskapelighet er en anledning til å ”slå oss løs”, til å la den adamittiske natur i oss få råderom.
Spotterne sier til oss kristne: ”Du gjør deg til. Denne hellige livsførsel er ikke ditt virkelige jeg. Du vil ikke klare å holde ut. Hvorfor ikke være som du er!”
Dette kommer fra Satan.
Hver eneste kristens ”sanne jeg” består av to personer. Den ene er den første Adam. Den andre er det nye menneske som er blitt født på ny av Gud.
Hvem er ditt ”sanne jeg”? Begge to er det sanne deg mens vi lever i denne verden. Før vi dør, vil den ene av de to være seirende. Den ene vil ha fått overtaket over den andre.
Fellesskap er ikke en anledning til å vende tilbake til vår adamittiske natur, til ikke å være åndelig årvåken, til å ”være oss selv” slik vi var før vi møtte Herren. Vi er overbevist om at dette ikke var tilfelle med den første menighet når de brøt brød fra hus til hus. Vi må oppføre oss som hellige—ikke minst fordi gudfryktighets eksempel vil styrke våre svakere troende.
Jeg har ikke sittet i de lystiges lag og jublet. Grepet av Din hånd har jeg sittet ensom, for du fylte meg med harme. (Jer.15:17)
I ethvert sant kristent fellesskap er det alltid tilstede en følelse av Jesu nærvær, en ærbødighet og en ærefrykt for Gud.
Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. (Ap.gj.2:43)
Når vi er sammen på selskapelig vis gir vi etter for kjødet. Hensikten er å spise, drikke og å være glade. Det er ingen ærefrykt for Gud.
I kristent fellesskap vil bønn, profeti og Herrens bord alltid være naturlig og passende. Vi er i Guds Ånd, og det mirakuløse kan skje.
Når vi er i selskap passer ikke bønn, profeti og Herrens bord. Kanskje ber man en formell bordbønn, mens dette i virkeligheten bare er en utsettelse for det ”morsomme”. Hva man egentlig ønsker er å kaste seg over maten, underholdningen og festingen.
Slike sosiale sammenkomster betegnes som kristent fellesskap, men er det ikke. Slikt finnes ikke i Skriften. De er ganske enkelt kjødelige sammenkomster, og er ettertraktet av verdslige kristne og de ufrelste. De sanne hellige føler seg uvel i denne atmosfære av vittigheter, ubehersket latter, løs tale, flirting, festing og munterhet.
Men, kan man si, Jesus deltok da i et bryllup i Kana. Ja, det gjorde Han. Men her dreiet det seg ikke om et kristent fellesskap. Dessuten gjorde Jesus et mektig mirakel der. Hvis du kan være i en verdslig forsamling og gjøre et tilsvarende mirakel, så er du hvor Gud ønsker du skal være.
Der hvor kristne har fellesskap er det alltid hellighet i tanke, ord og gjerning.
I et selskap mangler det ikke på vittigheter, tåpeligheter, øynenes lyst og annen atferd, som Skriften fordømmer.
Det kristne fellesskap er for kristne. Vanligvis er utenforstående ikke tilstede. Hvis de troende tar med seg søkende mennesker eller sin familie, skulle disse være i mindretall. Den utenforstående skulle vise ærbødighet, idet han eller hun er klar over å være blant mennesker som frykter og elsker Gud og tjener Ham. Vedkommende skulle bli grepet av den renhet, rettskaffenhet og oppriktighet som er tilstede i en slik forsamling. Som en følge herav vil forhåpentligvis vedkommende bli dratt hen imot Herren.
Selskaper er for alle—ufrelste som kristne. De ufrelste er i sitt ess ved slike anledninger. De kaster hemningene overbord og spiser for meget, blir fulle og tøylesløse. En disiplinert hellig føler seg slett ikke hjemme i slike forsamlinger.
Hvis vi derimot føler oss hjemme i den slags samlinger hos ufrelste eller verdslige kristne, må vi gå til Herren og finne ut hvorfor. Verden hatet Jesus. Hvorledes kan verden elske oss? Kanskje Herren ikke er så meget i oss som vi tror.
Kristent fellesskap er alltid under de eldstes auspisier, under menighetens ledelse. Den kristne menighet er et kongedømme, Guds kongedømme. Verden er også et kongedømme. Det er rike mot rike. Det er krig i åndens verden mellom disse to riker.
Satan og hans følgesvenner hviler aldri. De beveger seg omkring uten opphør og søker dem de kan oppsluke. Herrens eldste er alltid på vakt, idet de ber og våker over at Satan ikke skal få innpass blant de hellige. En åndelig ”vekter” er alltid på plass.
Slik er det ikke i et selskap. Der er det ikke noe åndelig tilsyn. Det er ingen som våker i bønn. Ingen vekter er på sin post. Der overgir man seg bare til nytelse og moro, og derfor er de troende sårbare for fiendens forførelser.
Kristent fellesskap er for modne hellige som vokser åndelig.
Selskaper er for spedbarn.
Barn fra omkring 6-års alderen burde etter vår oppfattelse begynne å opplæres i hva det kristne liv innebærer—at det dreier seg om et engasjement. Selvfølgelig skal det være massevis av tid for yngre barn med lek og moro, men også tid for inderlig bønn til Herren.
Seriøst disippelskap når det gjelder barn og unge mennesker vil vise seg å bli nødvendig. Høyst sannsynlig vil kristne hjem i nær framtid bli invadert av sosialarbeidere, hvis verdier vil være i direkte motstrid med Guds Ord. Da vil barna bli spurt om de er lykkelige i deres kristne hjem, eller om de vil foretrekke å være i verdslige omgivelser. Hvis disse barn ikke kjenner Herren, vil de selvsagt bli lokket til å delta i denne verdens tilbud. ”Vil dere ikke heller leke søndag morgen enn å gå i kirken?”
Barn og unge vil vende seg mot deres foreldre—i noen tilfelle vil de bringe deres foreldre i retten fordi de ikke får lov til å gjøre hva de vil. Vi som foreldre må gjøre et valg. Vi kan nå bruke tid på å få dem inn i kristne fellesskap. Ved siden av å gå i kirken må vi, sammen med våre barn og unge, komme inn i et inderlig fellesskap med Herren og dele med dem livet i Herren. Ellers kan vi ende opp i fengsel senere når våre barn overgir oss til myndighetene, fordi vi fikk dem til å gå i kirken.
Det sosiale liv i våre menigheter må bli åndelig sterkt nok til at de unge mennesker blir ført til Jesus, slik at de kan forbli i Herren med eller uten deres foreldre.
Selskapelighet er ikke en god forberedelse for den lidelse som snart venter oss.
Fra 12-års alderen og oppover bør de unge være helt og fullt engasjert når det gjelder evangeliet. I framtiden kan det hende at noen i denne aldersgruppe vil måtte komme til å gi sine liv i stedet for å fornekte evangeliet.
Kristent fellesskap gjelder hengivne kristne i alle aldersgrupper.
Selskaper er for spedbarn. Med spedbarn mener vi ikke spedbarn rent aldersmessig. Mange troende som er over 40 år, er fremdeles spedbarn. De ønsker fortsatt selskapeligheten. De tilhører ikke det kongelige presteskap. De vil ikke komme til å regjere nasjonene sammen med Jesus Kristus. Vi vet ikke hva som venter dem etter at de dør, og etter oppstandelsen. De kan komme til å bli plassert i det ytterste mørke.
Tiden er nå over for alt det tåpelige, og den misforståtte ettergivenhet overfor de unge. Det ”deilige” luksuriøse liv har karakterisert kristendommen i velferdsnasjonene. All denne komfort og velvære vil bli feiet tilside av de ødeleggende krefter som er ved å bli sluppet løs.
I det kristne fellesskap deler man—og noen ganger betyr dette et virkelig offer.
De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. (Ap.gj.2:45)
I selskaper hersker egoismen og selvopptattheten. En troende som vanker om i disse kretser vil etter all sannsynlighet ikke være innstilt på å dele sine eiendeler så det virkelig innebærer et offer.
I den urkristne menighet ble troende lagt til menigheten. Ethvert sant kristent fellesskap vil være med på å oppbygge lemmene på Jesu Kristi legeme.
Det samme kan man ikke forvente fra et selskap. Det er sant at sosiale sammenkomster vil føre mennesker til den lokale menighet. Men dissse mennesker, som er trukket inn i forsamlingene gjennom sosiale sammenkomster, forblir vanligvis ikke blant de hellige. Så snart de forstår hva et kristent disippelskap virkelig innebærer, vil de forsvinne.
Kristent fellesskap er en nødvendig og sunn del i det kristne disippelskap.
Hengivne kristne vokser hurtig ut av trangen etter selskaper.
Hensikten med det kristne fellesskap er å herliggjøre Gud, og å komme til å kjenne Herren på en dypere måte. Samtidig får vi en større forståelse for hverandre, og kan i gjensidighet bygge hverandre opp. Hensikten med et selskap er å bli bedre kjent og å kunne more seg.
Fellesskapet bringer glede med seg.
Selskaper er morsomme.
Den sanne åndelige enhet vi søker, kommer når vi forblir i Jesus. De helliges fellesskap hjelper oss når vi forsøker å leve i et tettere forhold med Herren.
Når vi lever i Jesus der hvor Han er, er vi allerede ett med andre som også lever i Jesus der hvor Han er—i Faderens skjød.
Selskapelighet resulterer i et evig åndelig spedbarnsstadie som er så framherskende i de kristne menigheter i vår tid.
Fellesskapet modner det ene nye menneske—Kristus—Hode og legeme.
… inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til Ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, … (Efes.4:13)
(“Sann Enhet”, 4180-1)