FRELSE GJENNOM DOM OG LIDELSE
Den kristne frelse inkluderer tilgivelse og den moralske forvandling av vår personlighet. Lidelse er ett av de midler som Gud bruker for å frelse oss, for å forvandle oss. Lidelse er en dom over de tre store avguder som holder menneskeheten i fangenskap: vi ser til verden i stedet for å se til Herren for et innholdsrikt liv; kjødets lyster og lidenskaper; egenviljen, personlig ærgjærrighet og gjenstridighet. Når vi samarbeider med Helligånden, anvender Han lidelse og andre nådemidler fra Gud, for å befri oss fra våre avguder.
FRELSE GJENNOM DOM OG LIDELSE
Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden. (1. Pet.4:1)
Ovenstående skriftsted handler om dom over den kristne på grunn av hans eller hennes syndige personlighet. Dommen resulterer i lidelse. Lidelsen er en tukt som er ment å skulle disiplinere oss.
Vi legger merke til at Kristus led for oss i kjødet. Kristus behøvde ikke å lide, slik som vi behøver å lide. Han led på våre vegne. Og dog lærte Kristus lydighet ved det Han led.
Vi må ruste oss på tilsvarende måte med det samme sinn. Vi må ruste oss med et sinn som er villig til å lide. Hvis vi ikke gjør det, vil vi aldri kunne tåle Guds handlemåte med oss.
Hvorfor må vi dømmes—lide-når Kristus har lidd for oss og betalt prisen for vår synd? Årsaken er at vår frelse består av to bestanddeler. Den første del er tilgivelse for den skyld som påhviler oss på grunn av vår synd. Den andre del, og kanskje den viktigste, er den moralske forvandling av vår personlighet. Det Nye Testamente har meget mer å si omkring den moralske forvandling av vår personlighet enn det gjør vedrørende vår tilgivelse!
Skylden for våre synder ble tatt hånd om da Kristus gjorde forsoning for våre synder på korset. Den moralske forvandling av vår personlighet krever dom og lidelse og andre aspekter av nåde, for at forvandlingen kan skje. Dette er grunnen til at den rettferdige frelses med nød og neppe. Vi hater å slippe taket i vår verdslighet, lyst og egenvilje.
For eksempel avhenger vår del av frelsen med å tilgi dem som har såret oss. Noen ganger tar det mange år før vi er villige til å komme til Kristus for nåde og styrke til å la vår bitterhet og utilgivenhet gå.
I vår tid blir som oftest den andre del av vår frelse utelatt. Når den del tas opp, blir gjerne psykologiske uttrykk anvendt, eller blir presentert som et middel til å gi oss lykkelige og realiserte liv. For nybegynnere antar jeg at dette er i orden. Men hovedpoenget i vår moralske forvandling er at vi må nå fram til vår forut bestemte plass i Guds rike. Vår forut bestemte plass i Guds rike avhenger av korsfestelse, og ikke realisering av vår adamittiske natur.
F.eks. vil det å bli kvitt bitterhet kunne styrke vårt hjerte og resultere i fysisk helbredelse. Det er sant. Men å bli kvitt bitterhet gjør oss også i stand til å kunne gjøre Guds vilje. Gud vil ikke tilgi oss når vi bærer på hevn i våre hjerter. Alle mordere vil til sist ende opp i ildsjøen. Så det å bli kvitt bitterhet og hat har meget større betydning enn å oppleve en øyeblikkelig lykke. Det er en evig domshandling i Guds rike.
Er du foreldre? Tilgir du dem bare når dette er nødvendig, eller korrigerer du dem? Hva er det letteste—å tilgi ditt barn eller å oppdra det, slik at barnet ikke vil gjenta den samme overtredelse?
Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel. (Ordspr.22:6)
Hva krever mest kjærlighet—å tilgi ditt barn eller å tilgi ditt barn, og deretter ta den tid som er nødvendig for å opptrene det, slik at overtredelsen ikke gjentar seg?
Ditt barn vil bli veldig glad for å motta din tilgivelse. Det vil kanskje ikke være like glad for å bli disiplinert for sin atferd.
Evangeliet blir ofte presentert som tilgivelse alene. Vi mennesker ønsker å bli tilgitt slik at vi kan unngå straff. Men hvis tilgivelse var alt som har med frelse å gjøre, ville det ikke være noe Guds rike, intet nytt Jerusalem, intet paradis med rettferdighet, kjærlighet, glede og fred. Det sier seg selv.
La oss anta at ditt barn flere ganger har stjålet penger på skolen. La oss anta at hver gang han handlet slik ville du tilgi ham, og ikke noe mer. Hva ville du egentlig gjøre? Du ville være med på å forme ham til å bli en tyv.
Hvis Gud udelukkende tilgir, og ikke foretar Seg noe mer, ville Han være med på å gi næring til vår syndige, opprørske natur.
Du må ta en pause fra ditt arbeid eller din fritidsyssel for å sette deg ned sammen med barnet, og finne ut av hva årsaken er som gjør at han stjeler penger.
Det kan være en logisk grunn for det. Noe som må bli korrigert. I ethvert tilfelle må barnet forstå at han blir behandlet på en ordentlig måte, at det er uakseptabelt å stjele, og at hvis han fortsetter med å gjøre det, vil det få alvorlige konsekvenser. Dette er måten man oppdrar et barn.
Hvis du ikke korrigerer denne type atferd tidlig i livet, vil politiet ta seg av barnet på et senere tidspunkt.
På samme måten er det med Gud. Gud tilgir oss, og vil deretter begynne å korrigere problemet. Han vet at hvis Han unnlater å gjøre det, er ildsjøen en senere mulighet.Det er mulig at de kristne menigheter i vår tid ikke forstår alvoret når det gjelder synd i Guds barn og muligheten for dødelige konsekvenser, men Gud forstår dette. Husker du konsekvensene av Akans synd?
Vi må være forberedt på lidelse, fordi lidelse fjerner fra oss vår verdslighet, våre lyster og vår egenvilje og gjenstridighet. Vi kan ikke bringe dette med oss inn i Guds rike. Vi kan ikke bringe dette med oss inn i det nye Jerusalem. Vi kan ikke bringe dette med oss inn i Guds paradis. Vi vil heller ikke få spise av livets tre som er i midten av Guds paradis.
Et aspekt når det gjelder problemet med dom, lidelse og synd i den kristnes liv er vår tro på at den fysiske død, automatisk vil gjøre oss valgbare for det nye Jerusalem. Eller at vi på en magisk måte vil bli forvandlet når Herren kommer. Denne type tro har intet skriftlig fundament.
Synd begynte i Guds paradis, og er åndelig i natur. Vi kjemper ikke mot kjøtt og blod, men mot urene, opprørske ånder.
Når vi dør, vil vi ikke bli forvandlet. Hva vi er, er vi. Og etter døden kommer dom.
Vi blir ikke forvandlet av å dø. Vår personlighet vil ikke bli forvandlet når Herren kommer tilsyne, med unntak av de som har vært meget omhyggelige med å seire over de forhindringer som de har møtt i livet. Disse vil gå videre til stor herlighet. De har vært trofaste i det små, og de vil få tildelt det større.
Far ikke vill! Gud lar Seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skall høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. (Gal.6:7,8)
Vi vil høste det vi sår—enten godt eller ondt.
La oss si at vi følger Jesus og gjør Hans vilje med all den styrke vi har. Når vi dør, vil vi fortsatt følge Jesus og gjøre Hans vilje med all den styrke vi har. Døden, eller Herrens komme, eller visjoner av den usynlige verden, vil ikke forandre dette. Når vi dør, kan det bli flere forhindringer enn det er nå. Slik opplevde i alle fall Satan det!
Hvis vi er åndelig dovne og overfladiske når det gjelder alt det som har med Gud å gjøre, mer interessert i våre fysiske forhold og relasjoner enn i Jesus Kristus, vil vi fortsette i nøyaktig det samme spor etter at vi dør. Og på samme måten på Herrens dag.
Herrens dag vil ikke forvandle vår egentlige personlighet. Herrens dag vil åpenbare vår egentlige personlighet. Forvandlingen som da vil finne sted, vil være i overensstemmelse med vår personlighet slik den da åpenbares.
Ta f.eks. den person som sløste bort sitt talent. Da Herren kom, forvandlet Han ikke denne person til å bli en flittig person. I stedet tok Han talentet fra ham og ga det til den troende som hadde vært flittig. Den dovne troende ble skarpt irettesatt og bortvist til mørket utenfor.
”Men han var ikke frelst!” Jaså? Bibelen sier at den dovne person var én av Herrens tjenere og hadde mottatt et talent av Herren. Kanskje nåden ikke fungerer slik det forkynnes i dag? Kanskje det ville være bedre om vi går tilbake til Bibelen og ser hva den sier.
For det er som med en mann som var i ferd med å dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem sin eiendom. (Matt.25:14)
Men hans herre svarte og sa til ham: Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der jeg ikke sådde og sanker hvor jeg ikke strødde. (Matt.25:26)
Mannen som var kastet ut i mørket utenfor var én av Herrens ”egne tjenere”.
Men hva med nåde? Vi blir tilgitt av nåde, og deretter hvis vi er kloke, vil vi være omhyggelige med å bruke våre talenter som også er gitt oss av nåde. Men hvis vi er skjødesløse med det som Gud har gitt oss, vil vi måtte se i øynene at vi vil bli kastet ut i mørket utenfor.
Jeg vet ikke hvordan man kan komme utenom de skriftsteder i Bibelen som taler om den vrede som venter den skjødesløse kristne. Lytt ikke til dem som sier noe annet. De er blinde som leder blinde. Vær på vakt overfor deres surdeig. Den vil forblinde deg også. Jeg har sett at det har skjedd.
… slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i kjødet. For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere. (1. Pet.4:2-4)
Menighetene er blitt ødelagt fordi det er blitt forkynt så meget om nåde. Hvis guddommelig nåde virkelig var hva man forkynner, ville ovenstående skriftsted være overflødig.
I dag ville skriftstedet lyde: ”Det betyr virkelig ikke noe hvordan du lever så lenge du tror på Kristus. For Gud ser deg som fullkommen i Ham. Du er blitt akseptert i Den Elskede”.
Etter at vi er blitt tuktet av Herren, må vi ikke fortsette med å adlyde kjødets lyster. Vi må underlegge oss Hans vilje.
Hebreerbrevets tolvte kapitel minner oss om den store skare av vitner som omgir oss, og som ser vår kamp mot synd. Vitnene er de troshelter som har gjennomgått store lidelser og som står omtalt i Hebreerbrevets ellevte kapitel.
Det er lærerikt å lese om deres erfaringer som var tro mot Gud.
Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse, men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse. Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsasget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hård medfart. Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. (Hebr.11:35-39)
I dag lærer vi at tro vil forhindre at vi lider og vil gjøre oss rike. Jeg vil tro at den store sky av vitner ville bli bestyrtet over å høre at hvis de bare hadde hatt tro, kunne de ha unngått alle sine problemer.
Målet for trosheltene i Hebreerbrevets ellevte kapitel var åpenbart ikke himmelen, men det nye Jerusalem, og at deres egen fullkommengjørelse ville gjøre dem til en del av den byen. Deres mål var en bedre oppstandelse. De er rettferdige mennesker som lever i det himmelske Sion og blir fullkommengjort. Men de kan ikke bli fullkommengjort uten oss, og derfor observerer de oss meget nøye.
De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag. (Ordspr.4:18)
Det er viktig å anerkjenne at all åpenbaring, all bevegelse mot fullkommengjørelse, starter på jorden og deretter blir bevitnet av himmelen. Guds Ord må bli testet i jordens smelteovn.
Forvandling finner sted etter at vi dør. Den finner også sted på jorden i dem som utholder den nåværende krigføring. Hele Kristi legeme beveger seg mot fullkommengjørelse.
For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss. (Hebr.11:40)
Det vi opplever på jorden, opplever våre troende søsken i det åndelige område samtidig. Hvis dette ikke var tilfelle, hvordan kan det så være at tjenestene i legemet fungerer inntil vi alle når fram til enhet i troen og i kjennskapet til Guds Sønn, til aldersmålet for Kristi fylde?
Hvordan kan hele Lammets hustru bli renset fra alle sine skavanker med mindre arbeidet med moralsk forvandling pågår uavhengig av om vi befinner oss her eller hinsides?
Hva med patriarkene? Hvordan kan de bli født på ny hvis dette ikke finner sted i det åndelige område? Hvordan kan de motta Helligåndens dåp hvis dette ikke finner sted i det åndelige område? Hvordan kan de presse fram mot Guds fylde hvis dette ikke finner sted i det åndelige område?
De kan ikke bli fullkommengjort uten oss. Dette faktum antyder at legemet bygges opp av alt det som hver enkelt del tilfører uavhengig av om de lever på jorden eller lever innfor Gud i åndenes verden.
Vår tradisjon forutsetter at straff, undervisning og åndelig vekst ikke kan finne sted i det åndelige område. Hvis dette var tilfelle, er den store majoritet av Lammets brudeskare dømt til å forbli på deres nivå av åndelig vekst inntil oppstandelsesdagen, eller kanskje i evigheten.
Med Herrens snarlige komme, og hvor mange av lemmene på Jesu legeme befinner seg foran forhenget ved røkelsesalteret og undergår død til selvet, vil vi muligvis bli mer var overfor det som skjer blant våre brødre og søstre i det himmelske. Og hvorfor ikke? Det er helt sikkert at når Herren kommer vil det bli en konvergens mellom det fysiske og det åndelige område.
Utvilsomt levde Jesus i begge områder. Meget tyder på at de hebraiske profeter vandret under en mer åpen himmel enn vi gjør. Moses og de eldste satt til bords med Israels Gud. Må Gud fremskynde dagen!
”Som treet faller, slik skal det ligge”, sier Bibelen. Dette er et faktum. Det vi er, er vi, og etter døden kommer dom. Men fordi resultatet av å bli dømt på jorden er tukt og ikke ødeleggelse, kan det være at etter at vi dør, vil dommen være tukt og ikke ødeleggelse.
Vi lærer ikke på noen måte at det finnes en skjærsild, eller at vi får en ny sjanse etter at vi dør. Slett ikke. Disse idéer kommer fra tradisjonen om at vårt mål er evig residens i himmelen. Fordi vår oppfattelse ikke er residens i himmelen, men fullkommen forløsning, dvs. forvandling til Kristi bilde og uforstyrret hvile i Faderen gjennom Kristus, utelukker dette skjærsild eller en ny sjanse.
Det vi sier er at det er mulig å gå videre mot fullkommengjørelse når vi befinner oss i det åndelige område. Vi ønsker slett ikke at vår vekst i Kristus stanser etter at vi dør! Hvis det ikke er aktuelt å nå fram til enhet i troen og i kjennskap til Kristus etter døden, er et utall troende dømt til åndelig umodenhet i evigheten. Kristi fullkommengjorte legeme og Lammets hustru vil bestå av et meget lite antall!
Vi tror at vekst i Kristus i det åndelige område antydes av følgende skriftsted:
… til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en Dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, … (Hebr.12:23)
”De fullendte rettferdiges ånder”.
Hensikten med å fullkommengjøre de rettferdiges ånder er at de vil kunne returnere med Jesus Kristus og overta etter de onde ånder som har skapt kaos på jorden. Åndene til rettferdige mennesker fullkommengjøres ikke på jorden for å komme i himmelen og være der i evigheten. Åndene til rettferdige mennesker vil bli fullkommengjort i himmelen slik at de kan returnere til jorden og leve i all evighet. Dette er helt motsatt den alminnelige oppfattelse, men meget mer i overensstemmelse med Det Gamle som Det NyeTestamente.
Fullkommengjørelse gjennom dom og lidelse, den moralske forvandling av Guds sønner, beskrives både i Hebreerbrevets tolvte kapitel og Første Peters brev, det fjerde kapitel.
Og dere har glemt den formaning som taler til dere som til barn: Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av Ham. For den Herren elsker, den tukter Han, og Han hudstryker hver sønn som Han tar Seg av. (Hebr.12:5,6)
Hvis du er et Guds barn vil du bli tuktet av Herren. Se ikke lett på det når Han tukter deg, eller trekk deg tilbake i motløshet når Han refser deg. De som Jesus elsker, tukter og refser Han. Han straffer alle Sine sønner.
Hvorfor straffer Gud oss?
All tukt synes vel mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt. (Hebr.12:11)
Gud disiplinerer oss slik at vi får en fredsommelig og rettferdig personlighet.
Vi ser fra 1. Pet.4:1 og Hebr.12:11 at vi lider ved Guds hender fordi vi ikke har en hellig, rettferdig personlighet. Hvis vi hadde det, ville det ikke være nødvendig for Gud å tukte oss. Gud dømmer det onde i oss. Han fordømmer oss ikke, men driver det onde ut av oss for at vi ikke skal fordømmes med verden.
Den samme idé om å bli funnet verdig for Guds rike gjennom lidelse, framgår også av følgende skriftsted:
Derfor kan vi selv rose oss av dere i Guds menigheter på grunn av den tålmodighet og tro dere viser i alle de forfølgelser og trengsler som dere holder ut. Dette er et varsel om Guds rettferdige dom. I den skal dere finnes verdige til Guds rike, som dere nå også lider for. (2. Tess.1:4,5)
Derfor, den som eter brødet eller drikker Herrens kalk på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. (1. Kor.11:27)
Apostlen Paulus la merke til de troendes dårlige oppførsel i Korint, i sær under nattverd-måltidet. Han advarte dem om at å ta del i nattverden uten en riktig innstilling mot Gud og mennesker, gjorde dem skyldige i Herrens legeme og blod.
Paulus underviste de troende i Korint om dom, og formante dem å dømme seg selv. Hvis de unnlot å dømme seg selv, advarte Paulus dem om at Gud ville dømme dem og tukte dem. Denne dom ville bli meget alvorlig, som i enkelte tilfelle ville resultere i sykdom eller enda for tidlig død.
Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. (1. Kor.11:30)
Videre:
I vår Herre Jesu navn skal dere og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, for at han som har syndet skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag. (1. Kor.5:4,5)
Ovennevnte skriftsted åpenbarer helt tydelig at vår tids undervisning om nåde er helt på tvers av Skriften. Hvis det var sant at alle troende står uten fordømmelse i Guds øyne, hvordan kunne så Paulus overgi en troende til Satan til kjødets ødeleggelse? Bare en meget alvorlig refselse kan få synden ut av oss, slik at vår ånd kan bli frelst når Herren kommer tilbake.
Kan du se hva Peter mente da han sa at den rettferdige med nød og neppe blir frelst? Frelse er ikke en billett til himmelen. Det er forvandlingen av vår moralske natur. Selv om denne forvandling ble betalt for på korset, innebærer selve virkeliggjørelsen av den store og farlige vanskeligheter. Farlige, fordi vi kan bli forført til å trekke oss tilbake fra Herren.
Å være fortapt betyr at Gud har gitt oss opp. Vi er ikke lenger berettiget til å delta i forvandlingsprosessen-forløsningen fra djevelens hånd.
Når vi taler om dettte, la oss nevne et punkt hvor det hersker stor forvirring.
Vrede og trengsel er ikke det samme. Vrede har intet med forløsning å gjøre. De lidelser som de onde opplever virker ikke forløsning. Ildsjøen virker ikke forløsning. De onde vil fortsatt være onde etter millioner av år.
Gud har ikke tenkt å overlate Sine barn til vrede.
Men trengsel er noe ganske annet. Trengsel virker forløsning. Det innebærer lidelse for å at vi skal fullkommengjøres. Trengsel virker tålmodighet. Vi kommer inn i Guds rike gjennom megen lidelse.
De siste dagers store trengsel vil tjene til å atskille den sanne menighet fra Babylon, fra Laodikea, og fra den falske profet. Den store trengsel vil få se en brud tre fram som er blitt helt avhengig av Herren når det gjelder alle aspekter vedrørende personlighet og atferd. Noen i brudeskaren vil være åndelig beredt til opptakelse i herligheten mens de fremdeles lever.
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men Han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg—jeg er ikke engang verdig til å bære skoene Hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. Han har Sin kasteskovl i hånden og skal rense Sin treskeplass. Hveten vil Han samle i låven, men agnene skal Han brenne opp med ild som ikke kan slokkes. (Matt.3:11,12)
Det gavner ikke oss når vi opplever Guds vrede. Hans vrede er rettet mot de fortapte, for dem som vreden er rettet mot og som er beredt for ødeleggelse.
Men trengsel er meget gavnlig. Å oppleve trengsel betyr at Gud behandler oss som barn, idet Han dømmer og fjerner gjennom store prøvelser vår verdslighet, kjødets lyster og begjær og vår gjenstridighet og egenvilje.
Er du en kandidat for en slik renselsesprosess?
Enhver person som håper å kunne bli lik Jesus når Han kommer tilbake, renser seg selv. Dette gjør vi under ledelse av Helligånden, hvor Herren gjør oss oppmerksom på områder i vår personlighet som vi ikke er klar over.
Men hvis vi som troende ikke ransaker oss selv og avlegger kjødets og åndens urenheter, kan vi forvente en ilddåp.
Når vi tenker på paradiset, Guds rike, det nye Jerusalem, så vet vi på én eller annen måte at det ikke vil være noen synd der. Vi vet at menneskene ikke vil være uforvandlete adamittiske personer som er blitt tilregnet rettferdighet og som Gud ser gjennom Kristus. Vi forventer at innbyggerne der vil alle sammen være rettferdige, og ikke bare tilgitt. De vil være nye skapninger fordi Gud har forløst dem fra verdslighet, fra lyst, fra egenvilje. Jeg antar at vi alle vil være enige i dette hvis vi tenker dypere over det.
Hvem ville ønske å komme til det nye Jerusalem med mennesker som vi ser i nåtidens menigheter. Mennesker som sladrer, baktaler hverandre, misunner hverandre, lever umoralsk osv.?
Spørsmålet er hvor, når og hvordan kommer vi fra her til der? Det finnes intet i Bibelen som understøtter den idé at den fysiske død forvandler oss. Det finnes heller ikke noe i Bibelen som understøtter den idé at Kristi komme vil forvandle oss. I stedet står det at Kristi komme vil resultere i at vi mottar belønning for vår atferd, og ikke en forvandling av vår personlighet.
Hvor, når og hvordan den kristne menighet vil bli gjort rettferdig, hellig og lydig overfor Gud i virkelig personlighet og atferd, og ikke ved tilregnet rettferdighet, må bli nøye undersøkt med grunnlag i Bibelen.
Undertegnede fastholder, med utgangspunkt i Første Peters brev, Hebreerbrevet, Paulus’ første brev til korinterne og Paulus’ andre brev til tessalonikerne:
Forvandlingen skjer delvis på jorden og delvis i det åndelige område.
Forvandlingen skjer når Gud kommer for å dømme oss individuelt (for det er klart at Gud behandler oss forskjellig).
Forvandlingen gjennomføres ved forskjellige nådehandlinger som opplevelsen av å bli født på ny, formingen av Kristus i oss, Helligåndens dåp, Helligåndens gaver og tjenester, ved alt det vi opplever i våre liv, ved lidelse og ved alle de prosesser som finner sted i det åndelige område.
Men de skal gjøre regnskap for Ham som står ferdig til å dømme levende og døde. For derfor ble evangeliet forkynt også for de døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden. (1. Pet.4:5,6)
Som sagt tidligere er det ikke tale om en skjærsild eller en ny sjanse etter at vi dør. Når Gud kommer til oss uansett hvor vi befinner oss i forløsningsprogrammet (og hvert aspekt i forløsningen er en mulighet), må vi besvare dette i tro. Hvis ikke, vil vi måtte stå til ansvar for å forsømme vår frelse, og det gis ingen ny sjanse så vidt vi vet—i det minste ikke en ny sjanse for å vinne det nivå av vekst og stilling i Guds rike.
Vi vet lite, eller intet, om hva som skjer med oss etter at vi dør. Vi har lært pr. tradisjon at det venter oss residenser i himmelen. Men når vi studerer Skriften nøye, vil vi se at vi vet lite eller ingenting om hvordan livet i himmelen er. Vi kan lese at Gud vil ryste himlene, og at Han er i ferd med å flytte Sin trone fra himmelen til de helliges hjerter. Store forandringer finner sted i det åndelige område, og det er ingen trygghet i himmelen, bare i Jesus Kristus. Han alene er vår Klippe og vår Festning, ikke himmelen.
Idéen om å dømme de levende og de døde starter i Første Peters brev i det tredje kapitel:
For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, Han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk Han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, … (1. Pet.3:18-20)
Jeg tror ikke at jeg noensinne har lest en kommentar som har behandlet klart og tydelig den idé at Kristus tjener i det åndelige område, eller at avdøde mennesker blir dømt som mennesker som fremdeles lever i kjødet. Har du?
Jeg tror at årsaken kan være at vi har en fobie når det gjelder det åndelige område. Vi foretrekker vår tørre, doktrinære teologiske religion. Resultatet er at vår tids mennesker søker i andre religioner for å tilfredsstille deres ønske for det overnaturlige. Dette er en skam, fordi kristendommen inneholder alle de overnaturlige aspekter og erfaringer som man kan ønske seg.
Vi har gjort kristendommen til et forretningsforetakende. Vi har erstattet det åndelige paradisets underfulle skjønnhet med våre byggeprogrammer. I stedet for bruset fra englevinger er vi opptatt av våre planer og prosjekter. Når besøkende kommer for å bese kirken, viser vi dem den nye parkeringsplassen. Er dette årsaken til at så mange i den vestlige verden søker etter okkulte opplevelser?
Jeg leste til og med at en kristen gruppe sa at spåkonen i Endor ikke brakte opp Samuel, men en demon. Hvis dette er tilfelle, taler ikke Bibelen sant. Men det viser bare hvor fastgrodde vi er i kjødets døde religiøse gjerninger.
Personlig føler jeg meg fri fra slike lenker, og aksepterer fullt ut det som står i Første Peters brev.
Og se, to menn samtalte med Ham. Det var Moses og Elias. De viste seg i herlighet og talte om Hans bortgang, som Han skulle fullbyrde i Jerusalem. (Luk.9:30,31)
Paulus sier at vi skal ha vår oppmerksomhet rettet mot det himmelske. Jeg elsker å gjøre dette, og alt jeg kan få fra det himmelske område, griper jeg med begge hender. Det inspirerer meg til å fortsette, fordi jeg er klar over at jeg én dag vil bli ung og lykkelig i Guds paradis.
Jesus Kristus steg ned i Helligåndens kraft antakelig like etter at Han var korsfestet, og forkynte for åndene som var i varetekt. Disse ulydige ånder hadde vært i varetekt under jordens overflate fra Noahs dager inntil Jesus ble korsfestet. Hva var så spesielt med disse ånder? Det spesielle var at syndfloden markerte slutten på deres slekt. Adams slekt ble ødelagt bortsett fra Noahs slekt—hans sønner og deres koner. Med mindre menneskene var i slekt med Noah, eller hans kone, eller deres sønnekoner, gikk slekten til grunne.
I Første Peters brev, det fjerde kapitel, ser vi at Jesus står klar til å dømme de mennesker som lever på jorden, og også de mennesker som er døde og som befinner seg i det åndelige område.
I det sjette vers står det at evangeliet er blitt forkynt for de døde. De døde blir dømt som om de levde på jorden, skjønt de ikke er på jorden, men lever innfor Gud i det åndelige område.
Det minner oss om at Jesus sa om Gud at Han er Gud for de levende, og ikke for de døde, for alle lever vi innfor Ham.
Det minner oss også om Moses og Elias på Forklarelsens fjell som taler om den død som Jesus sto overfor. Denne ene hendelse åpenbarer den interesse som åndene har med hensyn til hva Gud gjør på jorden. Er de ikke alle del av den store sky av vitner som omgir oss?
Så frykt ikke for at vi våger oss inn i den verden som eksisterer parallelt med vår verden. Vi skal selvsagt ikke gi oss av med slikt som ikke har noen verdi, eller gjøre det av nyhets interesse. Det har imidlertid stor praktisk verdi at vi er fullt ut bevisstgjort om overgangen fra ett liv til det neste. Det hjelper oss til å holde oss fokusert på de ting som er der oppe-å investere i en verden som virkelig er nær, og ikke langt bakenfor stjernene. Det fyller oss med glede mens vi vandrer møysommelig omkring i en fremmed verden, hvor vi vandrer på en jord som én dag vil bli vår eiendom.
Vi har sagt at den dom som går over den hellige ofte er smertefull, og at den har til hensikt å fjerne verdslighet, lyst og begjær og egenvilje fra ham eller henne. Hvis dette er tilfelle, og hvis de levende og de døde blir dømt helt fra det første århundrede, må vi anta at de situasjoner som tukter oss her, har deres motstykke i det åndelige område.
Vår tradisjon understreker at når vi dør, vil vi oppleve å bli fullkomment helbredet og lykkelige. De blinde vil se. De lamme vil løpe og hoppe. Den sørgmodige vil synge av glede hele dagen. Det vil ikke finnes smerte, ingen problemer av noe slags. Jeg vet godt at Bibelen taler om paradiset, men disse skriftsteder har å gjøre med den nye kommende tidsalder hvor rettferdighet råder, og ikke med livet etter døden i det åndelige område.
Dette er vår tradisjon. Som C.S. Lewis påpekte i A Grief Observed, da han tenkte over sin kones død som forut hadde gjennomgått store lidelser, er det virkelig intet i Bibelen som sier at hun ikke fremdeles lider.
Beklager, men dette er sannheten. Den kristne forståelse av himmelen er for det meste mytologisk.
Alt vi skal vite står i det skrevne Ord. Alt annet vil forsvinne. Det evige Ord sier at evangeliet ble forkynt til dem som var døde, slik at de døde kunne bli dømt som om de fremdeles levde på jorden. Denne setning refererer antakelig til det foregående kapitel som sier at Jesus Kristus forkynte til fangene i det åndelige område.
Dette er hva Ordet sier, og Ordet kan ikke forandres.
Dette underminerer fullstendig den kristne undervisning om at de som har levd på jorden, men aldri har hørt Kristi evangelium, er dømt til å tilbringe evigheten i ildsjøen!
Det er på høy tid at noen påpeker den forferdelige og urimelige lære om at de som aldri har hørt Kristi evangelium er dømt til en evig død i ildsjøen, fordi de aldri ”aksepterte Kristus”. Noen sier at babier som ikke er døpt vil komme i ildsjøen, fordi de ”aldri aksepterte Kristus”. En forkynner sa for nylig at aborterte fostre vil komme i ildsjøen fordi de ”aldri aksepterte Kristus”.
Var Jeg ikke kommet, og hadde Jeg ikke talt til dem, da hadde de ikke synd. Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd. Den som hater Meg, han hater også Min Far. Hadde Jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, da hadde de ikke synd. Men nå har de sett dem og hater likevel både Meg og Min Far. (Joh.15:22-24)
Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres. (Luk.12:47,48)
Jeg finner det vanskelig å be for dem som anklager vår himmelske Fader for slik rendyrket urettferdighet. Dette er den religiøse ånd som korsfestet Jesus. Men jeg må be for dem. Ikke sant?
Bibelen sier at evangeliet ble forkynt i det åndelige område, til dem som var døde. Betyr så dette at det gis en ny sjanse? Bestemt ikke. Betyr dette at det finnes en skjærsild? Bestemt ikke.
Hva det sies er at frelsesplanen omfatter alle mennesker. Gud, som er den store Pottemaker, har skapt kar til ære og kar til ødeleggelse. Han gir Sin nåde og visdom til ethvert individ til den tid og på det sted som best passer for vedkommendes evige bestemmelse—den bestemmelse som er planlagt fra verdens grunnleggelse.
Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. (1. Pet.4:12)
Alt skjer presist som et urverk. Kan vi miste vår bestemmelse ved å være skjødesløse med hensyn til vår kallelse? Skriften sier ja. Vi må være forsiktige med alle våre ”derfor”. Vi må studere Skriften induktivt, ikke deduktivt og si ”Amen” til hvert eneste vers, hva enten vi kan forene tilsynelatende motsigelser eller ikke.
Evangeliet ble forkynt for dem som er døde. Punktum. Dette er et faktum. Hvilke slutninger som vi trekker fra dette vers, må ikke være i konflikt med noe annet vers, ellers har vi trukket en gal slutning.
Står det ikke at det er bestemt for alle mennesker én gang å dø og deretter dom? Jo, det står det. Det er bestemt for alle mennesker å måtte dø. Etter dette vil vedkommende bli dømt etter det lys vedkommende har hatt. De som har hatt stor forståelse for Guds program, vil ha et stort ansvar når det gjelder deres handlemåte på grunnlag av denne forståelse. De som aldri har hørt om Bibelen, Israel eller om Jesus Kristus, vil bli dømt i henhold til det lys de har hatt.
Bare Gud i Kristus, og noen ganger i hellige som er bestemt til å være dommere, vil beslutte om et individ vil bli ført inn i frelsesprogrammet-det program som innebærer lidelse for å fjerne verdslighet, lyst og egenvilje—eller om personen er fortapt, utelukket fra Guds rike, stengt ute fra den guddommelige nådes frelsende verk.
”Broder Thompson, hvordan kan vi ha verdslighet eller lyst når vi dør og forlater denne verden?”
Er du ikke klar over at verdslighet og lyst er ånder? De er blitt en del av din personlighet. På oppstandelsesdagen vil de igjen bebo din kropp, med mindre Jesus Kristus fjerner dem som del av din frelse. Ifølge flere helliges visjoner kan et menneske være i det åndelige område og fremdeles være bundet av alt mulig. Og hvorfor ikke?
Har du en sjalu ånd? Innbiller du deg at denne ånd vil forlate deg selv om din kropp dør? Sjalusiens ånd har ikke sin opprinnelse i ditt kjøtt, men i Satan. Han er opphavsmannen for all sjalusi, all løgn, mord, lyst, ondskap, misunnelse, vold og alt som overhodet er ødeleggende.
Den som synder er av djevelen, ifølge apostelen Johannes.
Vi som elsker Jesus presser på i oppadgående retning. Vi må tåle mange lidelser, men Jesus utfrir oss fra alle sammen. Våre lidelser er Guds dom over vår verdslighet, lyst og egenvilje. Vi blir renset gjennom en ilddåp.
Når vi forstår dette, så la oss glede oss i Herren bestandig. Han er verdig all vår lovprisning.
Dagen vil komme når korset løftes fra vår rygg, og vi får oppleve en ubeskrivelig herlighet. Vår største glede vil være å kunne se tilbake og se at vi stolte på Gud og adlød Ham gjennom de mange farer, anstrengelser og snarer i vår pilgrimsvandring.
Vanskelig, ja. Men gjennom Jesus fullkomment og gledelig mulig.
(“Frelse Gjennom Dom og Lidelse”, 4237-1)